svalbard-1

Reisebrev fra Svalbard

Vi dro på studietur til Svalbard for første gang, Vegeir og meg. Vegeir var ny i firmaet vårt og jeg var veldig spent på både ham og Svalbard. På flyplassen ble vi møtt av en gigantisk isbjørn (utstoppet, dog), og vårt vertskap under oppholdet, Lisa. Vi ankom Svalbard midt i februar. Solen hadde så vidt kommet tilbake etter måneder i mørke. Fra Longyearbyen kunne man nå se lys i horisonten igjen. Vi sto opp tidlig for å dra ut i villmarka på skuter. Guiden vår dro selvsikkert hagla over skulderen. Unektelig spesielt for en som knapt har sett et våpen før. Her er dette rutine så fort en skal utenfor Longyearbyen. Det er flere isbjørner enn mennesker på Svalbard, «and lets face it» – du vil ikke møte på isbjørn uten å være bevæpnet! I det vi skulle til å dra på skutertur åpnet horisonten seg med et lys-show vi aldri har sett noe i nærheten av! Det kan ikke beskrives med ord, faktisk. Vi kjørte mot lyset, over frosne innsjøer og opp over fjell. Vi stoppet på Fangsthytta Villa Fredheim – der vår kunnskapsrike guide fortalte historier med innlevelse og energi. Vi innrømte det ikke da, men det var ikke sjeldent vi tittet rundt oss i håp/frykt for å se isbjørnen dukke opp rundt husveggen. Denne gangen så vi bare store mengder med reinsdyr, og reinsdyr på Svalbard er ganske annerledes enn de vi har litt lenger sør. Dette får bli opp til dere å oppdage når dere besøker Svalbard.

Tilbake til lyset. Ettersom klokka gikk ble himmelen lyseblå og opplyst av fullmånen, noe som speilet seg i den hvite snøen og fjellene, som igjen lagde sine egne nydelige fargespill. Vi stoppet skuterne på en høyde og tittet over på en isbre, før vi fant roen alle mann og ikke sa et ord de neste 10 minuttene. Stillheten vi opplevde her opplever du svært få plasser, det er som å sitte i et vakuum. Ferden vår fortsatte tilbake mot Longyearbyen. Underveis stoppet vi for å se på isbjørn-spor, en frosset foss og lunsjstopp i Lavvo der vi drakk varm saft rundt bålet. Etter 8 timer ute i naturen var det godt å komme seg tilbake til hotellet og sette seg ned foran peisen med en kaffekopp. Smilet gikk praktisk talt rundt hos oss begge nå.

Etter å ha hvilt litt ble vi hentet av vertskapet og kjørt til Gruve 3 like ved Longyearbyen. Her stiger vi inn i det som føles å være 70-tallet. Her står alt slik som det var den gangen det var gruvedrift her. Vi får utdelt lumper (kjeledress) og hjelm med hodelykt, før vi stiger inn i gruven, som også er et museum. Vi får et lite inntrykk av hvordan det var å jobbe med å ta ut kull av gruvene her – den fysiske og psykiske styrken en «gruvebus» måtte inneha der man krabbet rundt i gangene med livet som innsats. Turen endte med at vi gikk inn i fjellet, slo av hodelamper og fikk kjenne på den klaustrofobiske følelsen av gruvemørket og stillheten som omsluttet oss.

Vi må si litt om maten også – den er i verdensklasse! Ingen Mc Donalds å spore her, kun autentiske og originale restauranter – stolte av å formidle historie og å bruke de få lokale råvarene som finnes tilgjengelig i sesongen. Det er noe unikt med Svalbard. Det er en samling av mennesker fra alle nasjonaliteter – der ingen er redde for å by på seg selv. Å komme inn på en Pub på Svalbard er en opplevelse vi ikke ante eksisterte. Her blir du hilst på og en er interessert i deg og hvilken historie du har. Du føler du får venner for livet etter noen timer i dette magiske miljøet. Det var litt trist å dra herfra og vi kommer garantert igjen!

Catrine & Vegeir / Event Lofoten